Stay Signed In
Do you want to access your site more quickly on this computer? Check this box, and your username and password will be remembered for two weeks. Click logout to turn this off.
Stay Safe
Do not check this box if you are using a public computer. You don't want anyone seeing your personal info or messing with your site.
INNLEDNING
Selv om jeg ikke direkte tror på spøkelser er det litt gøy å lese om dem..
Desuten, om du liksom ''møter'' på et spøkelse hva kan vel skje??
Det vet ingen siden det ikke er bekreftet at de finnes..
Du kan vel selv bestemme hva du mener om dem siden du ikke eies av noen, ikke sant?
Om du ikke er enig er det bare å si fra i gjesteboka mi!
Jeg regner med att en del av dere kanskje har lest eller hørt dette før ,men ikke fortvil dere skal få høre den. Denne jenta dere ser på bildet var hjemme alene(i utgangsponktet)...Hun satt på msn og snakket med kjæresten sin som var på ferie denne uken. Han ba henne så om å ta ett bilde av seg og sende til han. Så hun tok ett bilde og sendte det... Hun fikk spørsmål om hvem hun hadde besøk av... Hun sendte ett spørsmålstegn tilbake, hun kjønte jo ingenting. Han returnerte bildet, å ba henne se nøye etter. Å ja, der så hun det. Gutten i speilet! Legg merke til den utyderlige gutten du ser i speilet! Hun friket jo selfølgelig ut og havnet på psykiatrisk avdeling. Da politiet tok opp etterforskningen, zoomet de inn på gutten, og la merke til ett skuddsår i panna. De gjorde litt mer grundig reasearch, og fant ut at gutten hadde blitt skutt for 10 år siden, i det huset de tilfeldigvis bodde i :s grøss. Det er ikke 100% sikkert at dette er en sann historie men man vet aldri?
DET SPØKER!
HØYERS HOTELL I SKIEN
Han sto i døråpningen til peisestuen på Høyers hotell. En lang kar, 197 cm høy, litt sliten og lett å få øye på. Det var ingen tvil om at det var kriminal-forfatteren Stein Riverton. Det var bare det at da servitøren fikk øye på han hadde han allerede vært død i over 50 år. Datoen husker hun fremdeles. Det var den 18.desember, nøyaktig på hans dødsdag. Men da hun snakket til han, forsvant han plutserlig og var vekk. Siden har ingen sett han. Kanskje har han endelig fått fred.
Stein Riverton døde på rom nummer 208 på Høyers hotell i skien den 18.desember 1934. Noen år tidligere hadde han feiret 50-årsdagen sin på Hotel Bristol i Oslo. I 1990 arvet Høyers hotell det bordet han og vennene hans satt ved under feiringen. Bordet ble satt inn på rom 208. Og det var etter det at ting visstnok begynte å skje.
En natt overnattet en svensk mann på et rom like over gangen for rommet der Stein Riverton døde. Utpå natten kom han løpende ned i bare underboksen og med kofferten under armen. Hva han hadde opplevd er det ingen som vet, men han var vettskremt da han løp ut av hotellet...
Senere bodde en waliser på rommet tvers over gangen for nummer 208. Han fortalte at han våknet midt på natten av at noen pustet og beveget seg ved siden av han.Han slo på lyset. Det var ingen der. Han sjekket døren. Den var fortsatt låst. Han la seg til å sove igjen, men ikke lenge etter var det noen som sto og ristet i fotenden av sengen hans. Han tente lyset nok en gang, men rommet var fortsatt tomt. Waliseren var ingen pyse han la seg til å sove igjen, han. Neste morgen gikk han ned i resepsjonen igjen og lurte på om han kansje kunne få et anent rom. En ting er at det spøker, men det kan jo være greit å få sove uten å bli vekket av noen som ikke er der, men som likevel står og rister i sengen din.
Ikke bare skal jeg overnatte på hotellet, jeg skal sove på det rommet der Stein Riverton døde og etter sigende går igjen.
Det er vaneligvis et møterom og blir ikke leid ut til gjester, men det står en seng der. Og ikke tro at noen vil sove der sammen med meg. Jeg blir nødt til å gjøre det alene.
Mannen i resepsjonen ser på meg og smiler, akkurat som om han tenker: der er du, ja, som skal overnatte på rommet der det spøker. Jeg må innrømme at jeg gruer meg til kvelden kommer...
GJØSTØL MANNEN
Flere ganger er jøstøl mannen blitt sett.
foreksempel den gangen for 10år siden at egil betten kjørte forbi der å så en mann i grønne regnkleder som haiket. Han stoppet og sa han kunne sitte på. Han kjørte langstrekke og forbi vindmølleparken, da han kom til fuglevågen spurte han om han ikke skulle av nå, og snudde seg, men der var det ingen mann.. kun en liten vass flekk..
Eller den gangen brøytebilen kjørte forbi og så en mann i grønne regnkleder som spaserte i haugene. Han tengte at han skulle stoppe og snakke med den fyren men da han gikk ut var det ikke en gang et fotspor etter han.
Eller den gangen da harry reitan jaktet i haugene med høyt gress.Plutselig så han en mann i grønne regnkleder der borte i det høye gresset. Han reiste seg opp for å snakke med han men da han kom dit var det ikke et eneste merke der etter han!! han var så redd at han pakket sammen og begynte og løpe hjemmover.
og for ikke så lenge siden klokka halv sju på kvelden kjørte en buss og en dame ditover da de så en mann som sto på busstoppet. Bussen stoppet og dørene åpnet seg men ingen mann kom til syne. De to så seg rundt og under bussen i tilfelle di hadde kjørt på han men det var ingen å se....
HVA ER EGERNTLIG ET SPØKELSE?
Ingen har noensinne fanget et spøkelse og kan si for sikkert hva det egerntlig er laget av.Vi vet ikke engang om spøkelser finnes. Derfor er alle spøkelseshistorier, også de på denne siden, basert på hva folk sier de har sett og opplevd. Jeg har møtt flere som sier de har sett ting som ikke kan forklares. De fleste mener at et spøkelse er et menneske som går igjen etter sin død. I antikken, for omtrent 2000 år siden, forteller historier at spøkelsene viste seg som utyderlige tåkevesner. Her i Nord-Europa fortalte folk derimot om døde mennesker som var stått rett opp fra graven med jord og blod på klærne.
Som oftest forteller folk at de har sett skygger bevege seg. Det er sjelden de er så fysisk til stede at du tror det er et levende menneske som står forran deg, men det hender - akkurat som med Stein Riverton. Jeg har aldri hørt om noen som har sett spøkelser som kler seg i hvite lakner. Likevel finner du sikkert frem et gammelt laken og klipper hull til øynene hvis du skal kle deg ut som et spøkelse.Det er fordi døde mennesker tidligere ble kledt i et hvitt likklede. Hvis den døde stod opp igjen som gjenferd, tenkte folk at det gikk rundt i det hvite likklede. Det ser til forveksling ut som et laken. Det finnes spøkelser som ser ut som skjeletter.
Andre gir seg til kjenne som et kaldt vindpust, som tunge eller subbende skritt eller som kormusikk, som spøkelset i Nidarosdomen. Noen spøkelser flytter på ting. På en resturant i et av Oslos elste hus forsvant en dag alle gaflene. De dukket plutselig opp igjen noen måneder senere akkurat der de pleide å ligge.Sånt er litt kjedelig når du driver resturant. Du kan jo ikke akkurat si til gjestene at de må klare seg uten gafler til spøkelsene har levert dem tilbake igjen.
Noen spøkelser har lukt-slik som hun som går igjen på Elingård i Onsøy og lukter gammeldags parfyme. På et sted i Gudbrandsdalen brente de hekser på bålet for flere hundre år siden. På mørke høstkvelder sies det at du fremdeles kan kjenne lukten av brent menneskekjøtt.
FINNES DET SPØKELSER?
Noen mener at enkelte mennesker har
evnen til å se ting vi andre ikke ser. De kan se sjelen til døde mennesker og ersikre på at spøkelser faktisk finnes. Andre tror spøkelser bare er innbildning. Velle Espeland har skrevet flere bøker om spøkelser og er det nærmeste vi kommer en spøkelsesspesialist her i Norge.
Jeg tror vi må slå fast at Velle Espeland ikke tror på spøkelser, men han tror på gode historier. <<qqNår folk forteller at de har sett spøkelser, kan det være at de synes de har sett noe som ikke er der. Det kalles hallusinasjoner. Vi kan tro vi hører spøkelser, men kansje er det bare vinden som blåser i trærne, eller det knirker i gamle hus. Folk forteller
forresten at det knirker i nye hus også,>>
sier Velle Espeland. <<qqMen når folk snakker om at de har sett spøkelser, tror jeg oftestdet er fordi de har lyst til å fortelle en god historie. Å fortelle spøkelses-
historier er morsomt, men det er også en måte å nærme seg det som er skummelt på. Spøkelsene kommer til å dø ut hvis vi slutter å fortelle spøkelseshistorier. Synes du de blir for skumle,kan du jo alltids dikte litt om på slutten av dem.>>
VANDREHISTORIER
Spøkelses historier fortelles over hele verden. De aller første
historiene vi kjenner til ble nedtegnet på papyrus i det gamle Egypt.
Onkhari het han som skrev dem ned. Han skjønte ikke hva galt han hadde
gjort siden hans døde kone stadig spøkte i huset hans. Noen spøkelseshistorier fortelles bare i enkelte deler av verden.
I Kina, for eksempel, kan et spøkelse vise seg som en rev.
Andre historier går igjen over store deler av verden, også i Norge.
En vandrehistorie er fortellingen om spøkelseshaikeren.
En sen høstkveld for noen år siden var to ungdommer på vei hjem fra fest
på Lillestrøm. I veikanten fikk de øye på en jente som sto å haiket. Hun
fikk sitte på og satte seg inn i baksetet. En av guttene lånte henne jakken sin, fordi hun bare hadde på seg en tynn sommerkjole selv om det var kaldt. Etter en liten stund gikk hun av. Like etter kom de på at hun hadde fått med seg jakken, og kjørte tilbake igjen. De kunne ikke se henne noen steder, men de så at de hadde stanset ved en kirkegård. Plutselig fikk de øye på jakken, som hang over en gravsten. På
gravstenen sto navnet på en ung jente. Noen dager senere fikk guttene vite at jenta hadde dødd i en trafikkulykke akkurat på det stedet hun hadde stått og haiket.
Når historien om spøkelseshaikeren fortelles i Sør-Afrika, er den litt annerledes, men du kan sikkert finne mange likhetstrekk.>> En mørk kveld i slutten an mars var en mann som het Dawie på vei for å besøke kjæresten sin. Han kjørte motorsykkel langs en øde vei da han fikk øye på en jente som haiket. Jenta fikk på seg en ekstra hjelm han hadde med, og satte seg bakpå. Etter å ha kjørt et stykke, hørte han et dunk fra sykkelen. Dawie snudde seg å så at jenta var borte, og kjørte tilbake for å se etter henne. Han fant henne ikke, men hjelmen var festet bakpå sykkelen igjen.
Litt lenger fremme stoppet Dawie på en kaf'e og fortalte hva som hadde skjedd. Der fikk han vite at han ikke var den første som hadde tatt med seg den mystiske haikeren. Da han fikk se et bilde, kjente han igjen jenta med en gang. Hun het Maria Charlotte Roux og var blitt drept i en trafikkulykke på stedet 10 år tidligere.
GJENFERDET PÅ STUDENTHJEMMET
For omtrent 20 år siden bodde en del unge studenter i det som het <<qqHjem for eldre damer>> i Ekebergveien 1, i tilknytting til Oslo Hospital. I 1290 lå det et fransiskanerkloster på denne tomten. Siden ble det bygget et sykehus der.
Huset der studentene bodde ligger bak sykehuset, inne ved den gamle kirken. Alle visste at det spøkte der. En mørk mannsskikkelse dukket opp til akkurat samme tid hvær natt. Mange våknet om natten med følelsen av at noen sto over sengen deres og stirret på dem. Flere av studentene ble sp redde for å legge seg om kvelden at de stuet seg sammen på ett rom. Noen trodde det var munker fra det gamle klosteret som gikk igjen, andre lurte på om det var pasienter fra sinnssykehuset som ikke fikk fred i døden.
<<qVi var ganske sikre på at det kom fra kjelleren,>> sier en av studentene som bodde der den gangen. Han har ikke så lyst til å stå fram med fullt navn. La oss bare kalle han Fredrik. <<qDet var snakk om at det hadde vært et fangehull i kjelleren en gang på 1300-tallet, og vi trodde at det var en munk som gikk igjen.>>
Fredrik hadde kjøpt seg et stereoanlegg og plassert det på sommet sitt i 2. etasje. En natt våknet han av at en mann sto bøyd over musikkanlegget. <<qDa jeg skrudde på lyset, var han plutselig borte, >> forteller Fredrik. <<qqJeg var veldig skremt, og skrekken satt i. Vi var mange som bodde der, og vi snakket mye om munkene som gikk igjen. Det var en ganske spesiell stemning.>> Fremdeles går det historier om at en munk går igjen i det gamle sykehuset. Det er en fredelig munk som ikke vil noen vondt. Tvært imot, sier de(n)m som har sett han. Det hjelper lite hvis du våkner om natten og ser opp på en mørk skikkelse i lang kappe som plutselig forsvinner i løse luften...
SPØKELSET I DET BLÅ ROMMET
Det er i det blå rommet det spøker.Om natten skal du iblant kunne se Linda bevege seg oveg gulvet mens hun gråter sårt. Ser du nøye etter, kan du kanskje til og med få øye på brosjen med en liten perle som hun bærer på brystet. den hun fikk av kjæresten Grev Filip før han kastet seg i havet og druknet fordi familien hans nektet han å gifte seg med henne.
Utenfor vinduene henger regnskyene tungt nedover de høye fjellene. Det drønner svakt fra flere fossefall som kaster seg ned i Norangsfjorden. Om vinteren, når solen ikke klarer og karre seg over fjelltoppene, kan det ganske mørkt her inne i fjordarmen på Sunnmøre.
Her ligger Hotel Union Øye. Det var her Linda, som var stuepike på hotellet, traff sin Filip på slutten av 1800-tallet. (Egentlig het hun Synnøve, men det er det så vanskelig for utenlandske å si. Det er derfor hun blir kalt for Linda. Hver sommer i mange år kom den tyske keiser Wilhelm 2. på ferie til Norge. Ofte la han turen til Hotel Union Øye og kom seilende inn i sitt 117 meter lange keiserskip. Med han om bord var mannskap og offiser - og en av dem var Grev Filip.
Greven bodde alltid på rom nummer syv - det blå rommet. Han forelsker seg i Linda og Linda i ham. Det var ingen hemmelighet at greven var gift hjemme i Tyskland, men ekteskapet var ikke lykkelig. Etter at grev Filip møtte Linda, ville han skilles. Han lovet Linda på tro og ære at når han kom tilbake neste sommer, skulle de to gifte seg.
En gang hadde han arvet et vakkert smykkesett som han skulle gi til den kvinnen han elsket. Nå ga han den ene delen av det til Linda. Det var en brosje - en nål - med halvparten av en perle i. Når han vendte tilbake sommeren etter som en fri mann, skulle hun få ringen med den andre halvparten av perlen.
Hele vinteren gikk, og Linda bar brosjen på kjolen sin. Men så da våren kom, klarte hun å miste den. Hun hadde vært på jobb på hotellet, og for å komme hjem måtte hun krysse en elv. Elven gikk stri og vill, fordi snøen var i ferd med å smelte.
Ved elvebredden stod en liten jente som også skulle over elven, men som ikke våget. Linda løftet henne opp for å bære henne over, men midtveis skled hun. Hun datt ikke, men jente grep fatt i kjolebrystet til Linda for å holde seg fast. Det gjorde at brosjen løsnet og falt av. I flere uker gikk Linda opp og ned langs elven for å lete etter den, men brosjen var å ble borte.
Endelig en solskinnsdag så Linda at keiserens skip stevnet inn fjorden. Hun la på sprang ned til bryggen, og tok imot da båten klappet i kai. Keiseren var den første som gikk i land. Han gikk rett bort til Linda å kysset henne på hånden. Alle kunne se at han var trist og at han hadde en tung beskjed å gi henne. Grev Filip var død. Han hadde kastet seg fra skipet og druknet i bølgene. Alt han hadde etterlatt seg var et brev til Linda, der han fortalte at foreldrene hans ikke ville godta en skilsmisse og at han aldri ville få giftet seg med henne. Når han ikke kunne leve med sin elskede eller holde løftet sitt, orket han ikke leve i det hele tatt. I brevet lå perleringen hun skulle ha fått når de giftet seg med hverandre.
En dag fant de Linda i elveoset, der elven renner ut i sjøen. Hun var kledt i brudekjole og hadde en blomsterkrans i håret. I hendene holdt hun en brude-bukett. På den ene fingeren hadde hun ringen fra Filip, og på kjolebrystet satt brosjen. Hun hadde endelig funnet den igjen. Men selv ikke døden kunne befri Linda fra sorgen. Fremdeles hører hotell-gjester at hun vandrer hvileløst rundt i det blå rommet mens hun gråter sårt over kjæresten hun ikke fikk.
